Foruten om bosettingen i Skoglia er det ikke kjent at det har vært fast bosetting i dalen. Trolig har Ånderdalen vært viktig for folket som bodde langs kysten som jakt- og fiskeområde.

I Gjeska ligger det flere tufter etter sammenhengende bosetting fra 1500-tallet til 1800-tallet. Oppover Gjeskedalen finner man flere gamle slåtteenger. I Skoglia på Tranøysida finner man ennå tuftene etter husmannsplassen til Jørgen Jørgensen fra Gauldalen. Han forsøkte seg med gårdsbruk for drøyt to hundre år siden, men ble så plaget av bjørn at han ga opp. I 1890 kom jegeren Nils Olai Olsen Skogli og ble boende i 75 år. Siden bodde sønnen Gabriel der til han døde i 1994. I tidligere tider var det utmarkslåtter i Selfjordbotn. Funn av kullrester vitner om at området har vært benyttet i alle fall fra 860 e. Kr.

Lunsj i Åndergammen. Foto: Ingve Birkeland

Bogastiller fra Stortinden. Foto: Hans Peder Pedersen

Etter at kirka på Tranøya ble bygd på 1200-tallet, kom skogen og fjellet, elvene og vatnene til å bli kirkas og statens eiendom. Det meste av barskogene på Senja har siden vært offentlig eiendom. Det er spor etter gamle høyløer og utmarkslåtter flere steder i Ånderdalen. Disse ble trolig benyttet av husmennene som bodde langs Tranøyfjorden. Furuskogen var viktig og store deler av skogen i Ånderdalen har spor etter hogsten som ble gjennomført. Navn som Førstevelten og Andrevelten viser at områdene ble bruk til hogst.

De første samene som bosatte seg på Senja, var sjøsamer som bosatte seg her allerede i sagatida eller før det. De var jegere og fiskere, og Ånderdalen var et viktig fangstområde for dem. Sjøsamene var dyktige bjørnejegere, og var gode å ty til når bjørnen herjet i buskapen. Noen av samefamiliene som vandret med reinflokkene om våren fra Jukkasjärvi i Sverige til Senja, slo seg etter hvert ned på Senja og mange av etterkommere bor fortsatt på Senja. I begynnelsen av forrige århundre hadde samene ofte sommerboplass i Holmedalen og i Gjeskeheia. Mange av navnene i Ånderdalen minner om den historiske bruken folket hadde i nasjonalparken.

Skoglia

I 1796 slo Jørgen Jørgensen fra Gauldalen seg ned i Skoglia like utenfor det som skulle bli Ånderdalen nasjonalpark. I 1890 kom jegeren Nils Olai Olsen Skogli kom til Skoglia. Han ble boende der i 75 år, til han døde i 1965 i en alder av 91 år. Sønnen Gabriel gikk i farens fotspor og levde her inne i Skoglia så lenge han levde.
Gabriel var en stillferdig skogvandrer som var en del av Ånderdalen, slik Skoglia på sitt vis er det.

Åndergammen: Foto: Ingve Birkeland

Skilt i Ånderdalen. Foto: Ingve Birkeland

Ånderdalen nasjonalpark 50 år 6. februar 2020.

Forfatteren, lyrikeren, kulturarbeideren, naturvernforkjemperen og Nord-Norgespatrioten Hans Kristian Eriksen ble født på Kiberg i Varanger i 1933. Han kom til Stonglandseidet på Sør-Senja i 1954 og skiftet, som han selv sa, raskt identitet til å bli en senjaværing. Hans Kristian brukte naturen på Senja svært mye og formidlet sin inntrykk gjennom sitt forfatterskap i artikler, reportasjer og dikt. Ånderdalen tok han i bruk allerede første året på Senja. Han ble fanget av dalens imponerende furuskog og landskap, og foreslo å frede et urskogsområde i dalen. Som en innledning til naturvernåret, ble Ånderdalen fredet som nasjonalpark ved kongelig resolusjon den 6. februar 1970.

Det store engasjementet og imponerende arbeidsinnsatsen som Hans Kristian la ned for å få opprettet nasjonalparken, gjør at han med rette kalles for Ånderdalen nasjonalparks far.